Jeg har hatt besøk av så flotte mennesker at jeg i dag er litt "fin-deppa". Har ikke lyst til noenting. Står bare i vinduet å ser på regnet og gråværet som har lagt seg i dalen, mens telefonene strømmer inn fra østlandsvenner som melder om sommertemperaturer og ballerinasko på bar asfalt. Og da ser ansiktet mitt omtrent sånn ut som været utenfor vinduet i kjelleren.
For disse vakre menneskene, det vakre været og alt jeg kjenner er så uendelig langt borte. Jeg kommer aldri til å møte noen som gir meg samme inspirasjonen som disse. Kanskje det er et dårlig utgangspunkt å starte en ny tilværelse med, men i dag kjennes det litt sånn.
Vi spiste frokost i timesvis. Lo så minst en av oss nesten tisset i buksa. Men bare nesten, jeg lover. Vi ruslet rundt i huset, drømte og kjente på veggene og lengtet etter endeløse middager og lange netter innenfor de tykke veggene. Og det var så fint å være i huset sammen med noen som virkelig forstår hva jeg mener og vil med dette huset. Entusiasmen lyste!
Vi spiste og drakk og nøt og sang. Jeg laget ikke et eneste måltid, for jeg har verdens beste venner som forstår når jeg har tøyd strikken for langt og trenger litt sofatid. Venner som lager den beste maten, fyller opp glasset og kommer med en god armskrok eller et stryk over håret når det trengs.
Venner jeg ler med. Sånn hysterisk jeg-tror-jeg-mister-pusten-og-går-i-sjokk-latter. Men som jeg også deler det aller innerste med. Hvor finner man sånne? Og hvorfor har jeg vært så heldig med mine? Hvorfor er de så langt unna? Og kommer jeg noensinne til å finne noen som ligner? Som kan være nær i hverdagen. Vet ikke om jeg vil en gang.
I dag savner jeg dere skikkelig. Intenst. Alle sammen, dere i Oslo, på Toten, i Trondheim, i Bergen, i Colombia, i Bodø, i Stavanger. Og det blir nok mange slike dager.
Men snart skinner sola her i Stryn også.
