Er det ett rom i huset vårt som virkelig har fått lide under min forandringstrang så er det midtstua vår. Midt mellom kjøkken, stue og gang med trapperom ligger den. Sårbar og lett tilgjengelig for fingre som klør etter å flytte på puter, spikre i veggen, dra potetkasser fra det ene hjørnet til det andre og sette gamle hjortegevir og flasker til pynt i vinduskarmene.
Men nå (jada, jeg har tastet denne setningen før) stemmer det. Dagsenga har blitt flyttet inn mot veggen, og sittekomforten er en helt annen. Før satt vi med vinduene i ryggen, og dermed også utsikten. Nå lener vi oss godt inntil veggen og kan kikke ut på fjellene og jordene utenfor.
For øyeblikket er dette mitt definitive favorittsted i huset, og mye kan tyde på at mann og barn er enige. Det er stor kamp om kvadratmeterne her om dagen. Som regel ender vi i en god klynge alle sammen. Helt til venstre er det også en gammel peis, så alt tyder på at høstens kosekrok er sikra.
Loppis-Luxo-lampa klamrer seg fast i vinduskarmen og får følge av saftflasker, nyere vaser og løv fra hagens blodlønn.
Pastellene henger fortsatt med hos meg, som de har gjort de siste seks årene, men jeg har blitt mer og mer glad i jordtoner. Og jeg synes de fungerer sammen. Jordtonene tøyler pastellene og sørger for at det ikke blir for søtt. Så får vi se hvor lenge pastellene får leve (gigaloppis den dagen jeg er lei)
Nå skal jeg prøve å la midtstua hvile litt. Og det samme skal jeg; her i dagsenga.
Ha det fint, kjære lesere!