Jeg er veldig sjelden sur. Faktisk så sjelden at jeg har nære venner som tror at jeg ikke klarer å være nettopp det. Men joda, jeg kan visst bli pottesur. Sånn skikkelig snurpe-sammen-munnen-og-la-øynene-lyne-sur kan jeg visst være. Kombinasjonen bekkenvondt+sol på Østlandet+grått på Vestlandet+feber = ekstremt sur Marthe. Hvertfall ekstremt sur i min personlige skala av surhet. Så mannen syntes det var perfekt timet at jeg tok meg en tur til Østlandet nå. I morgen drar jeg.
Men jeg har forstått det at jeg må ha mine turer til byen. For å treffe vennene mine. Det er ikke så mange av dem jeg får truffet, jeg er ikke der jeg en gang var at jeg trasket byen på langs og på tvers. Og på langs igjen.
Jeg må dra for å se om blomstene på det fine treet utenfor den gamle leiligheten vår har begynt å sprette. I fjor lå jeg sykmeldt i sofaen hele våren og gikk rett og slett glipp av blomstringen, den bare asfalten, småskoene og lukta av våt jord. Jeg nekter å gå glipp av vår i byen denne gangen også.
Jeg må dra for å få sol på nesa. Sol!
Jeg må dra for å være litt urban. Ta på meg neglelakk, ha mulighet til å spise makroner. Og Deli-boller. Og drikke Wendelboe-kaffe. Og shoppe på Birkelunden (lamper, kom til meg!). Og kanskje overraske noen med besøk. Og sove en hel natt.
Jeg drar min kos og det blir så kos!
En anelse sur blogger, gråvær, sykdom og lite inspirasjon gir grobunn (eventuelt dårlige vekstvilkår) for blogging. Tilgi meg for dette og gled dere til sommer, nytt hus, lys og smilefjes!
