Det kan se ut til at jeg har null respekt for spikerhull. Eller alternative måter å henge opp ting, jeg er nemlig en racer på å få ting til å henge bare ved hjelp av tegnestifter. Noe som forøvrig viste seg å ikke holde på plass et bilde på rommet til eldstejenta. Ei heller lampen over senga til minstejenta. Ja, en liten digresjon der, dette skulle jo handle om mitt fravær av frykten for skjemmende hull i veggen, og spikerhull (tegnestifter lager jo knapt hull)
Denne skamløsheten kommer best til syne på veggen over sofaen på kjøkkenet. Her koster det meg ikke mange kaloriene å bestemme meg for total forandring- og gjennomføre det.
Geviret har jeg (også ganske skamløst) stjålet fra låven (som jo er svigerfar sin, selv om jeg innimellom later som jeg bare kan forsyne meg av ting der inne). Det har fått litt påskepynt på seg og er nok mer fornøyd med å ha kommet inn i varmen for å skinne litt, enn å henge utenfor låven der det kan forvente svært lite oppmerksomhet. Det gamle bryllupsbildet til mannens besteforeldre (som bodde i huset før oss) tilfører litt historie og varme toner.
Veggen inneholder en salig blanding av nytt, gammelt, arvet og funnet. Tallerkenhyllen måtte jeg be en uteligger i Oslo sende over til meg da vi begge befant oss oppe i en container. Jepp, true story, og temmelig skamløst.
Pusen liker best kirsebærgreinene (som jeg fikk tips om å ta i hus fordi jeg dreper alle blomster. Kvister måtte jeg klare, mente tipseren. Den gang ei.. skuddene visnet)
Her ser dere kroken fra kjøkkendelen av rommet. Det smarteste vi gjorde i hele huset var å rive veggen mellom disse rommene. Skamløst å rive en gammel tømmervegg? Jo, helt sikkert, men iløpet av dette innlegget har jeg funnet ut at jeg både er respektløs og skamløs.. i allefall når det kommer til interiør!
Ha en herlig kveld alle sammen, her er mannen på vei hjem med en varm take away-pizza under armen, nam, nam!