Da mannen kom hjem fra jobb en tirsdag i juni, stod det plutselig et mintgrønt bord på kjøkkenet. Jeg skal ikke uttale meg om hva som fòr gjennom hodet hans når han så det, jeg er tross alt ingen tankeleser (selv om jeg ofte påberoper meg å være det... "jada, jeg hører at du sier at kjolen var fin til meg, jeg tror deg bare ikke)
Det er ikke første gangen mannen min har blitt utfordret av dette mintgrønne monsteret (nå kaller jeg bordet det som jeg tror mannen min ville kalt det, om han hadde turt) Her kan dere lese blogginnlegget som omhandler dette bordets første inntreden i livet vårt. Forøvrig var min tale under middagen på Bloggbliss i København inspirert av dette innlegget.
Det er ingen hemmelighet at jeg ikke er stor fan av det bordet vi opprinnelig har i dette rommet. Joda, størrelsen er fin, det rommer fint 12 personer (stort pluss). Men det er for tungt, for mørkt, for bastant. Og jeg synes ikke det jobber så godt med tømmerveggene. Veggene trenger noe lettere å sparre med.
Men så lever vi (heldigvis?) i et demokrati her i familien. Og når mannen, en kompis og en nabo mente det ble altfor lite i forhold til rommet (delvis enig), så måtte bordet tusle videre på jakt etter tilholdssted. Og det fant det.
Stay tuned!