Jeg er så heldig å ha en mann som baker verdens beste brød. Verdens beste! Uten tvil. Han er vant til hjemmebakt brød fra barndommen av. I barndomshjemmet hans ble moren bejublet den ene gangen hun kjøpte kneip. Det var spennende og eksotisk, må vite.
Mannen min tok opp tradisjonen fra moren sin da vi bodde i Oslo, men den har ligget i dvale de siste par årene. Nå knaes og heves og stekes det igjen, og mannen kler rollen som bakemester særdeles godt. Lange kveldsmater der uante mengder brødskiver går ned på høykant er en fin greie som mannen og kona nå har et par ganger i uka.
Og jeg kan bytte ut den tørre müslien som har grodd litt for godt fast i frokostrutinen min.
To tjukke blingser, lys på bordet, kaffe i koppen, epler på bordet- og tre herlige jenter som har planleggingsdagaktiviteter i stua ved siden av- perfekt start på mandagen.
Så i dag er jeg ekstra glad og takknemlig for en brødbakende, (alltid) plystrende mann som gjør meg mett, glad og fornøyd. Hverdagsgleder har nesten blitt en klisjè og noe mange tror ikke finnes #bakfasaden. I dag fant jeg den i to skiver med brød.