"Her i Tivoli har vi en egen stil, her råder maksimalismen", sa den engasjerte Tivolihistorikeren som fulgte oss rundt i et storslått juletivoli, under lyssatte triumfbuer og forbi stikkende grantrær som bærer den umiskjennelige lukten av lysegrønt håp og jul. "Så flott, jeg er maksimalist", repliserte jeg.
Men så kjenner jeg, midt oppi hverdagen, midt i alt som skal huskes, middager som skal planlegges og lages, klær som skal merkes, sengetøy som skal skiftes og "ja, var det ikke et foreldremøte denne uken, tro?", at det enkle tiltrekker meg.
Jeg fant dette bildet av spisestua fra i vår. Så enkelt og rent. I allefall til maksimalistmarthe å være. Og jeg trekkes mot det og får lyst til å stue vekk grønne skap og lysende julestjerner. Ta bort krims og krams, dingser og telysholdere.
Det eneste jeg trenger i kveld er en stol med et varmt skinn, fyr på peisen og et hode tømt for tanker, drømmer og grublerier. Det enkle.
Men bare vent, snart er rådyrnipset, ørten telysholdere, lysende stjerner og et titalls vimpelrekker tilbake.
Lenge leve maksimalismen! Eller...?
God kveld til alle dere!