Dunk, dunk, dunk. Det skjer som regel i dèt jeg sovner. To små føtter som lager overraskende stor lyd. Noen ganger rekker jeg å kaste meg ut av senga, møte henne på halvveien, midt i den mørke, lange gangen. Vi kryper under samme dyne og to hender rekker akkurat rundt halsen min.
Slik har det vært i over ett år. Helt siden vi flyttet til Gamlehuset. Da vi lanserte ideen om at jentene våre skulle få dele soverom, erklærte nattevandreren at hun skulle sovne helt på egenhånd og ligge i senga hele natta. Hun gledet seg.
Og mammaen stod og fniste for seg selv utenfor døra om kvelden, da en toåring og en fireåring delte små hemmeligheter, og da den ene måtte ut på krakken for å se om den andre virkelig hadde smokk.
Natta kom. Og det samme gjorde nattevendreren. Først da fikk mammaen sove.
Det er nok flere enn de små som må avvennes. Men vi venter ei stund til.
Sov godt!