Jeg er nærmest vokst opp på et jorde. På Toten. På Toten har vi horisonter. Vi har en nærmest endeløs himmel, luft og s o l. Mannen min utelot å fortelle meg at sola aldri skinner gjennom noen av de seks rutene i vinduene våre mellom oktober og slutten av januar (neida, gamle lesere roter ikke, jeg har touchet temaet tidligere.
Joda, vi får magiske malerier når sollyset stryker penselen sin på himmeltoppen som strekker seg over fjellene. Klare, dusblå morgener og gylne, rosa kvelder. Vakkert som få.
Jeg var på Østlandet den dagen sola kom tilbake. Men jeg fikk melding med bilde av mannen min: "sola er tilbake". Bildet viste det som så ut som ei gyllen, sprikende hånd som klamret seg rundt husveggene våre.
Jeg merket hvor mye jeg har savnet det å myse mot skarpe stråler da jeg kjørte bil her om dagen og måtte skrense inn på nærmeste bussholdeplass da jeg kjente det stikke i øynene. Jeg stod i ti minutter og bare så på fjell og fjord og himmel bade i livgivende solstråler.
Jeg har fått høre at jeg er rar som bryr meg så mye om den derre sola, og den derre naturen og at alt det derre som er så naturlig skal være så fantastisk. Men jeg er g l a d jeg har denne evnen til å finne inspirasjon og glede i noe så hverdagslig som fjell og fjord og sol.
Så jeg har tenkt og fortsette å bremse meg inn på smale busslommer langs fjorden, si høyt til meg selv at "nå er jeg glad", og være bevisst på å leve i nuet.
Det er de små øyeblikkene, ikke sant?