"There is nothing wrong with loving the crap out of everything.
Negative people find their walls.
So never apologize for your enthusiasm.
Never. Ever. Never."
Sitatet til Ryan Adams traff meg rett i hjertet da jeg leste det påladybirds nests´ instagramprofil i dag.
Etter å ha lest Astrids innlegg ble jeg så glad. Og letta. Og tankefull. For hun satte ord på noe jeg har kjent på i mange år. At det å være smilende, entusiastisk, glad, ja, til og med lykkelig, kan bli sett på som provoserende og naivt. Jeg er et grunnleggende positivt menneske, jeg er på konstant jakt etter de tingene som får lyset til å bli ekstra klart og som lager små krumninger i munnvikene mine. Hverdagslykke har nesten blitt et skjellsord og det føres debatter på tv om kvinner som er for positive, som heier litt for mye/for ukritisk/for overfladisk på andre kvinner, som bruker litt for store ord. På de fleste sosiale medier handler det om å like, ikke hate, og om ikke det er en god ting så vet ikke jeg.
Jeg skal heretter aldri beklage at jeg er for positiv.
Noen som kjenner seg igjen?