Første gang jeg virkelig gikk inn for å jakte på skoleplansjer var på en danmarkstur for fire år siden. Jeg hadde instruert mannen nøye på hvordan disse skulle se ut og selv hadde jeg iført meg full jaktmundur. Her skulle flere bytter nedlegges. Trodde jeg. Men det skulle vise seg at plansjejakt er vanskeligere enn jeg hadde forestilt meg.
Vi kom tomhendte hjem fra turen, men jeg visste råd. En familievenn jobber som inspektør på en skole og jeg tok en telefon til han. "Vi er altfor flinke til å kaste." Kaste!? Kaste slike gamle, vakre skatter? Den dagen var jeg skoleplansjenedstemt. Men da han kom med et enormt afrikansk kart ble gnisten igjen tent og jeg tenkte at det fremdeles var håp om å finne skoleskatter der ute.
Det siste året har jeg vært inn og ut hos forskjellige fysioterapeuter, kiropraktorer og manuell terapeuter. Mer enn en gang har jeg lagt øynene på anatomiske plansjer som jeg skulle ønske hadde fått plass i veska. Hva er det med disse informative pappplatene som fenger meg så? Det er ikke så mye det de informerer om som det estetiske som lokker meg mot disse plansjene. De har bare denne it-faktoren.
For en drøy uke siden ble jeg bedt med opp på et gammel skoleloft av en venninne her i Stryn. Et sånt loft må være det nærmeste jeg kommer himmel på jord. Vi fant en stor haug med gamle kart, sånn lettere henslengt på et gulv. Og det var plansjer der. Mange plansjer! Fra alt om hvordan en lyspære fungerer til ville dyr og merkelige amøber.
Vi behersket oss, og ned den bratte trappa balanserte hver av oss et kart og et par plansjer. Men vi stjeler jo ikke og måtte selvfølgelig snakke med rektoren før vi tok med oss det vi betegnet som rent gull. Vi stod som to tente skolelys som bare manglet det røde eplet i hånda da vi med bedende valpeøyne ba pent om å få, eller i det minste låne, de gamle tingene. Men den gang ei. De skulle visst ligge oppe på loftet å råtne bort, slik de har vært på god vei til å gjøre de siste tjue årene. Tenk for et liv disse gamle tingene kunne fått i hjemmene våre. Der ville de blitt beundret og beskuet hver eneste dag. Blitt brukt rett og slett, slik de er ment og slik de fortjener.
Denne dagen på skolen var jeg nærmere plansjedrømmen min enn noensinne. Vi var litt smådeppa i bilen på vei hjemover. Senere på dagen druknet jeg plansjesorgene i te og brødskiver med syltetøy hos en venninne. Midt i en teslurk forsvinner hun og neste gang jeg snur meg ser jeg fem vakre plansjer som ligger spredt på gulvet. "Værsågod, ta to", sier venninnen min og jeg kan nesten ikke tro hvor snill hun er.Mot meg, som hun har kjent bare et par måneder, men som hun allerede vet er en stor loppefantast og skolemateriellfrik. Mitt beskjedne totenlynne gjør at jeg bare klarer å ta en. Den dagen er jeg ekstra glad. Rart hva noen bier og en bille kan gjøre med humøret.
En ny uke er i gang, håper den blir GOD for alle
